Dette her er ei oppdikta historie

J for Jenny

 

Jeg stirrer på klokken, den blir aldri 14.30. Tiden går så sakte som sirup i vinterkulda. Jeg sitter helt alene på en pult bakerst i klasserommet i en mørk krok mens læreren snakker, jeg følger ikke med så mye på hva læreren sier. Det eneste jeg tenker på er om hvor godt det blir når jeg endelig kommer hjem til « home and away» begynner.

Endelig! Klokken ringer ut, ferdig på skolen for i dag. Jeg slenger på meg den fine rosa Bjørn Borg sekken som jeg fikk av min mor til bursdagen min. Alle stormer ut av klasserommet forbi meg som en flokk med sauer. Det føles som om alle stirrer på meg mens jeg går til bussen. Jeg går til bussen mens jeg stirrer ned i bakken og holder hendene tett inntil meg. Så hører jeg noen sier « Hei, Jenny » . Øynene mine lyste opp, jeg ble på en måte lettet for at noen snakket til meg, for det er det nemlig ikke mange som gjør. « Hei, Jenny «. Hvordan går det med deg? « sa ei jente fra B- klassa som heter Kristin. « Hei, det går bra « sa jeg litt stille, mens jeg gikk inn i bussen. Jeg satte meg på et sete ganske langt framme i bussen.

Jeg slenger fra meg skoene i den hvite nymalte veggen i gangen når jeg endelig har kommet hjem fra den lengste skoledagen ever. Jeg slenger meg ned på sofaen, setter på tv` en og ser på home and away, mens jeg drikker et glass med cola. « Hvordan var skoledagen din, Jenny?» ropte mamma fra kjøkkenet, mens hun lager ynglingsmaten min, Lasagne. Jeg kjenner jeg blir litt irritert inni meg når mamma skriker når hun veit at jeg følger med på tv` en.

« RING, RING» skrek klokka kl. 06. 30. Jeg er så trøtt, gidder ikke å stå opp nå, det er altfor tidlig til det. « Nå må du stå opp da « sa mamma med en brå stemme. « Nei, jeg orker ikke. Jeg er ikke helt i form i dag « sa jeg mens jeg trekker dyna over hodet. « Nei, nå går du på skolen! « sa mamma med en streng stemme. Jeg går ut av senga, går på badet og gjør meg klar for skolen. Jeg går til bussholdeplassen eller jeg går litt fort til bussholdeplassen så jeg ikke skal komme for sent til bussen, selv om jeg ikke orker å gå på skolen i dag. På bussholdeplassen står det en blond jente med en rød jakke og svart skolesekk og ganske oversminket, også står det en brunette med en brun skinn jakke og en grønn sekk. De ser stygt på meg, jeg hører de sier noe om meg, men veit ikke helt hva de snakker om. « Hei, Jenny « sier blondinen Silje. « Så fin jakke du har» sa brunetta Gina, mens hun fniste. Jeg så ned i bakken uten å si ett ord, det føltes ut som om jeg skulle eksplodere inni meg, jeg ble så rasene. Jeg veit de baksnakker meg og noen ganger sier de stygge ting til meg.

Det er første time som er musikk timen, jeg sitter på en stol helt alene, mens gruppa komponerte en sang. Det satt to jenter bak meg som fniste mens de så på meg. « Æsj, jeg blir så kvalm av å se på deg, du er så stygg « sa den ene jenta som heter Anette høyt så jeg skulle høre det mens hun så på meg. Jeg kjenner det kommer noen tårer i øyekroken. Jeg stormet ut av musikkrommet mens det rant tårer ut av øynene mine. Jeg står ved inngangsdøren på skolen, mens jeg ringte til min mor. « Jenny går det bra « sa ei jente med navn Ragnhild som også går i klassa, som om hun bryr seg om det går bra med meg. « Ja da, det går bra « sa jeg på en sarkastisk måte mens jeg løp mot klasserommet. Nå orker jeg ikke å gå på denne skolen lenger, alt bare raser i huet mitt.

Mamma ringte til Håvard, kontaktlæreren min. Så han ville snakke med meg. Han spurte hva som hadde skjedd. « Silje og Anette baksnakker meg, og rett og slett mobber meg fordi jeg er stygg «, svarte jeg mens det rant tårer fra øynene mine. « Ok, jeg skal ta å snakke med de og få en ordning på dette « svarte Håvard. Men det har jeg ikke noe tro på, for det har skjedd før og det har ikke sluttet. Og det verste er at ei jente som heter Emilie som går i klassa mi er med på mobbinga, vi var så gode venner i 8. – 9. klasse, men hun forandret seg helt da Anette begynte på skolen. Jeg ble innkalt til en samtale med Håvard igjen. «  Jeg snakket med jentene og de sa at de skulle si unnskyld til deg « sa han, men som om det skulle gjøre alt bra igjen.

Jeg sitter på rommet mitt på data` en og er inne på facebook. Det er mange tanker i hodet mitt som går rundt. Jeg går inn på kjøkkenet og finner den svære, skarpe kjøttkniven og går inn på rommet mitt igjen. Jeg sitter på sengekanten med kniven i hånden, tankene bare fortsetter å gå rundt i hodet mitt, jeg greier ikke å tenke på noe annet enn at alle kommer til å få det så mye bedre uten meg i verden. Jeg fikler med kniven i hånden, jeg lar kniven gå over håndleddet mitt ett par ganger.

Mamma kom hjem, kom inn på rommet mitt. Mamma så forskrekket ut, det lå en blod dam under senga mi. Hun gikk forsiktig til senga mi og så på meg lenge, før hun gikk til data` en min inn på facebook` en min og der stod det:

« Hei alle mine facebook- venner. Jeg forlater denne verden når dette innlegget er ferdig. Jeg heter Jenny og jeg oppfordrer alle til å være snille mot hverandre og ikke mobbe, tenk før du sier noe. Jeg opplevde mobbing, men ikke på den voldelige måten, men mobbing gjorde noe med selvbildet mitt så jeg orket ikke mer. Så jeg må bare forlate denne verden nå, så vær så snill å ikke mobb andre, tenk om du var mobbeofferet og hvordan du ville ha følt det. «

Mobbing

 

Nå syntes jeg faktisk at vi bør begynne å forstå at mobbing vil skade et barn uansett hvor sterkt sosialt nettverk det har utenfor skolen. Når man som liten tilbringer lange dager på skolen blant klassekamerater som trakasserer, blir en preget av det. Mobbing bør bli slått hardt ned på med en gang det oppdages.

 

I skolen er mobbing ganske utbredt, og hvordan klarer mobbeofferet å håndtere situasjonen hvor han/ hun er stilt opp mot veggen og kanskje blir preget av det for livet?

Det er vel sånn at folk som blir mobbet sånn, blir kanskje litt innesluttet og får dårlig selvtillit.

Det er nok ganske forskjellig fra person til person, men uansett så er det nok verre enn det kan virke som.

Det er egentlig at hver person tar seg nær av mobbing på forskjellige måter og i forskjellige styrker. Men samme person kan også ha mer sårbare perioder enn andre. I noen perioder kan de ganske fort ta seg nær av de samme tingene.

Mobberne går nok bevist inn før å gjøre livet surt for en der og da, men de vet ikke hva de gjør på sikt. I en tilfeller tror jeg at mobberne har blitt mobbet selv.

Noen mobber bare for å bli godtatt i gjengen. Andre for å dekke over egne feil og problemer. Men uansett er de som mobber veldig feig og dum, og slett ikke tøffe som de kanskje tror.

Barn som mobber vet kanskje ikke hva de utsetter offeret for. Kanskje ødelegger de livet til en person med litt mobbing på skoleveien og i skolegården.

Når noen blir mobbet foregår det i skjul. Bare klassekamerater vet hvem som mobber og hvem som blir mobbet. Mobbing er faktisk ulovlig. Det er ulovlig å få noen til å føle seg liten. Det hender de kan ta selvmord.

De som mobber tror de er bedre enn alle andre. Egentlig er de mye dårligere. Jenter mobber med å baksnakke, erte og utestenge. Gutter er mye fysisk i mobbing. De slår og sparker. Det hender at lærerne også mobber. Det er sjeldent tilfelle heldigvis. Det er veldig fælt å bli mobbet av den som avgjør livet ditt. Gutter kommer seg lettere over det vis det ikke skjer altfor ofte. Men jenter blir skadet for livet. De kommer til å trenge hjelp til det meste og enkleste. Handle, være ute, og møte venner.

Den plassen mennesker blir mobbet mest er på skolen og i fritiden.

Det er aldri en som mobber en, men det er en gruppe av folk. De trenger ikke å være så mange, men ett par stykker.

Mobbing er veldig teit syntes jeg. De som tror de gjør noe alle andre syntes er kult er egentlig bare en av de dumme. Det er lurt å si ifra når man ser mobbing. Det kan egentlig redde mange liv.

Det er mange tegn på at et barn blir mobba.

Noen tegn og se etter:

• Barnet kommer hjem med revet, er skadet eller mangler deler av klær, bøker eller andre eiendeler.
• Barnet har uoppklarte blåmerker, kutt eller riper.
• Barnet virker redd for å gå til skolen, gå til og fra skolen, kjøre skolebuss eller delta i organiserte aktiviteter med jevn aldrene.
• Barnet vises trist, mutt, sliter eller deprimert når han eller hun kommer hjem.
• Barnet ofte viser engstelse og / eller utsatt for lav selvbildet.

 

Stopp mobbing, innse realiteten av det helvete både barn og voksne som blir mobbet går igjen.

Mobbing er unødvendig og påfører utrolig mye skade på mennesker som ikke fortjener det. Ingen fortjener å bli mobbet.

Dere som mobber, få opp selvfølelsen deres på en annen måte.

Mobbing er ett tegn på usikkerhet, dessverre. Alltid morsomt å hevde seg ovenfor dem som ikke klarer det selv. Tror likevel ikke at de sover godt om natten disse mobberne.

Å mobbe andre, enten det er barn eller voksne er en stygg uting. Det er både nedverdigende og krenkende.

Hvorfor lar folk seg mobbes, handler vel om at når man har dårlig selvtilitt fra før av, så er det lettere for dem som mobber. For de mobber jo aldri en person med sterk personlighet, de velger en med litt svakere personlighet. For da er det lettere å trykke ned den personen.

Og har man dårlig selvtilitt så er det ikke så lett og si fra til dem. Da blir man oftest ett lett bytte.