J for Jenny
Jeg stirrer på klokken, den blir aldri 14.30. Tiden går så sakte som sirup i vinterkulda. Jeg sitter helt alene på en pult bakerst i klasserommet i en mørk krok mens læreren snakker, jeg følger ikke med så mye på hva læreren sier. Det eneste jeg tenker på er om hvor godt det blir når jeg endelig kommer hjem til « home and away» begynner.
Endelig! Klokken ringer ut, ferdig på skolen for i dag. Jeg slenger på meg den fine rosa Bjørn Borg sekken som jeg fikk av min mor til bursdagen min. Alle stormer ut av klasserommet forbi meg som en flokk med sauer. Det føles som om alle stirrer på meg mens jeg går til bussen. Jeg går til bussen mens jeg stirrer ned i bakken og holder hendene tett inntil meg. Så hører jeg noen sier « Hei, Jenny » . Øynene mine lyste opp, jeg ble på en måte lettet for at noen snakket til meg, for det er det nemlig ikke mange som gjør. « Hei, Jenny «. Hvordan går det med deg? « sa ei jente fra B- klassa som heter Kristin. « Hei, det går bra « sa jeg litt stille, mens jeg gikk inn i bussen. Jeg satte meg på et sete ganske langt framme i bussen.
Jeg slenger fra meg skoene i den hvite nymalte veggen i gangen når jeg endelig har kommet hjem fra den lengste skoledagen ever. Jeg slenger meg ned på sofaen, setter på tv` en og ser på home and away, mens jeg drikker et glass med cola. « Hvordan var skoledagen din, Jenny?» ropte mamma fra kjøkkenet, mens hun lager ynglingsmaten min, Lasagne. Jeg kjenner jeg blir litt irritert inni meg når mamma skriker når hun veit at jeg følger med på tv` en.
« RING, RING» skrek klokka kl. 06. 30. Jeg er så trøtt, gidder ikke å stå opp nå, det er altfor tidlig til det. « Nå må du stå opp da « sa mamma med en brå stemme. « Nei, jeg orker ikke. Jeg er ikke helt i form i dag « sa jeg mens jeg trekker dyna over hodet. « Nei, nå går du på skolen! « sa mamma med en streng stemme. Jeg går ut av senga, går på badet og gjør meg klar for skolen. Jeg går til bussholdeplassen eller jeg går litt fort til bussholdeplassen så jeg ikke skal komme for sent til bussen, selv om jeg ikke orker å gå på skolen i dag. På bussholdeplassen står det en blond jente med en rød jakke og svart skolesekk og ganske oversminket, også står det en brunette med en brun skinn jakke og en grønn sekk. De ser stygt på meg, jeg hører de sier noe om meg, men veit ikke helt hva de snakker om. « Hei, Jenny « sier blondinen Silje. « Så fin jakke du har» sa brunetta Gina, mens hun fniste. Jeg så ned i bakken uten å si ett ord, det føltes ut som om jeg skulle eksplodere inni meg, jeg ble så rasene. Jeg veit de baksnakker meg og noen ganger sier de stygge ting til meg.
Det er første time som er musikk timen, jeg sitter på en stol helt alene, mens gruppa komponerte en sang. Det satt to jenter bak meg som fniste mens de så på meg. « Æsj, jeg blir så kvalm av å se på deg, du er så stygg « sa den ene jenta som heter Anette høyt så jeg skulle høre det mens hun så på meg. Jeg kjenner det kommer noen tårer i øyekroken. Jeg stormet ut av musikkrommet mens det rant tårer ut av øynene mine. Jeg står ved inngangsdøren på skolen, mens jeg ringte til min mor. « Jenny går det bra « sa ei jente med navn Ragnhild som også går i klassa, som om hun bryr seg om det går bra med meg. « Ja da, det går bra « sa jeg på en sarkastisk måte mens jeg løp mot klasserommet. Nå orker jeg ikke å gå på denne skolen lenger, alt bare raser i huet mitt.
Mamma ringte til Håvard, kontaktlæreren min. Så han ville snakke med meg. Han spurte hva som hadde skjedd. « Silje og Anette baksnakker meg, og rett og slett mobber meg fordi jeg er stygg «, svarte jeg mens det rant tårer fra øynene mine. « Ok, jeg skal ta å snakke med de og få en ordning på dette « svarte Håvard. Men det har jeg ikke noe tro på, for det har skjedd før og det har ikke sluttet. Og det verste er at ei jente som heter Emilie som går i klassa mi er med på mobbinga, vi var så gode venner i 8. – 9. klasse, men hun forandret seg helt da Anette begynte på skolen. Jeg ble innkalt til en samtale med Håvard igjen. « Jeg snakket med jentene og de sa at de skulle si unnskyld til deg « sa han, men som om det skulle gjøre alt bra igjen.
Jeg sitter på rommet mitt på data` en og er inne på facebook. Det er mange tanker i hodet mitt som går rundt. Jeg går inn på kjøkkenet og finner den svære, skarpe kjøttkniven og går inn på rommet mitt igjen. Jeg sitter på sengekanten med kniven i hånden, tankene bare fortsetter å gå rundt i hodet mitt, jeg greier ikke å tenke på noe annet enn at alle kommer til å få det så mye bedre uten meg i verden. Jeg fikler med kniven i hånden, jeg lar kniven gå over håndleddet mitt ett par ganger.
Mamma kom hjem, kom inn på rommet mitt. Mamma så forskrekket ut, det lå en blod dam under senga mi. Hun gikk forsiktig til senga mi og så på meg lenge, før hun gikk til data` en min inn på facebook` en min og der stod det:
« Hei alle mine facebook- venner. Jeg forlater denne verden når dette innlegget er ferdig. Jeg heter Jenny og jeg oppfordrer alle til å være snille mot hverandre og ikke mobbe, tenk før du sier noe. Jeg opplevde mobbing, men ikke på den voldelige måten, men mobbing gjorde noe med selvbildet mitt så jeg orket ikke mer. Så jeg må bare forlate denne verden nå, så vær så snill å ikke mobb andre, tenk om du var mobbeofferet og hvordan du ville ha følt det. «